Min reise
Jeg har ikke bare lest meg til dette.
Jeg har levd det.
Røttene
Jeg vokste opp på Østlandet, i en familie der naturen var midtpunktet. Faren min var rovviltforsker. Det yrket vekket både nysgjerrighet og sterk motstand i nærmiljøet. Vi ble møtt med varme og med storm, fra barn, voksne og media.
Men naturen var alltid der. Den ble mitt første spirituelle språk. Jeg snakket med dyra, trærne og vinden. Den lærte meg respekt, og at alt har en konsekvens. Og den minnet meg, gang på gang, på at selv om det stormet, så ville det gå over.
Høyt tempo
Som barn og voksen levde jeg lenge i høyt tempo. Jeg sa alltid ja. Aktivitetsnivået var skyhøyt, og utenfra så det kanskje ut som jeg hadde kontroll. Innvendig var det sjelden stille.
Jeg prøvde å skape ro på innsiden ved å fikse ting på utsiden. En full kalender, alltid tilgjengelig for andre, en kropp som så riktig ut.
Helt frem til jeg fikk barn, trente jeg mye. Ikke for å bli sterk eller for helsa, men for å holde meg tynn. Kroppen ble noe jeg skulle styre, ikke et sted jeg bodde.
Så ble jeg mamma
Det har lært meg mer om meg selv enn noe annet jeg har gjort. Min største gave, og min ærligste læremester.
Etter hvert forsto jeg at historien jeg bar, min egen og den fra generasjonene før meg, hadde satt seg i kroppen. Kroppen krevde plass, og jeg hadde ikke lyttet.
Til slutt sa den stopp. Helt.
Hjem til meg selv
Det ble starten på den dypeste reisen jeg har gjort. Hjem til meg selv.
Jeg skiftet retning og utdannet meg som Somatic Experiencing Practitioner. Jeg fylte på med mer fag, lyttet til hjertet og slapp inn de riktige menneskene.
I dag trener jeg for å kjenne meg sterk og levende. Det som holder meg i balanse, er natur, yoga, pust, styrke, rolig bevegelse, musikk og meditasjon. Og raushet overfor alle delene mine, også skyggene.